NARIN - Lokalitetsdatabase for skogområder

Hofton T. H., Reiso S., Klepsland J. 2007. Naturverdier for lokalitet Torsvatnet, registrert i forbindelse med prosjekt Statskog 2006, Fosen. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Torsvatnet ligger på nordsiden av innerste ende av Trondheimsfjorden, rett ovenfor de lange, bratte liene opp fra Norviksundet, ca. 7 km sørvest for Mosvik tettsted. Lokaliteten består av et småkupert mellomborealt åslandskap, med det relativt store Torsvatnet sentralt beliggende i ei vid dalgryte midt i området.

Dette er et typisk barskogsområde, med noe mer furuskog enn granskog. Lisider og bekkedaler preges av tunge, kompakte granskoger, som hovedsakelig består av blåbærtype. Frodigere granskog finnes mer lokalt i form av småbregne-, storbregne- og sjeldent høgstaudeskog. Relativt hyppig, med med liten arealdekning, inngår også noe gransumpskog. De frodigste og rikeste granskogene finnes rundt Trosetseteråsen sørøst i området, her kommer det også inn litt lågurtgranskog, til dels av rik type. En sørvendt helling i den markerte vestvendte bekkedalen/kløfta her har meget rik lågurtgranskog, med arter som blåveis, fingerstarr, myske, myskegras etc. Treslagsvariasjonen er stort sett beskjeden, og andelen løvtrær er jevnt over lav (med unntak av småvokst bjørk på høyere nivåer). Granskogen er for det meste en hardt påvirket, moderat til brukbart sjiktet skog i alders- og sein optimalfase. For det meste er det ganske sparsomt med død ved. Unntak gjelder granskogen som står på Trosetseteråsen; denne skogen har et fint naturskogspreg, godt sjiktet og med innslag av ganske gamle og grove trær, samt spredt en del læger i tidlige nedbrytningsstadier. Kjerneområdet vest på åsen skiller seg ut som svært verdifullt

Furuskog dominerer store arealer oppe på heiene både i øst og vest. Det meste er av typisk røsslyng-blokkebær-type, men også bærlyngskog kommer inn stedvis i litt tørre sørhellinger. Mye av furuskogen har et ganske glissent preg, og er eldre, hardt plukkhogstpåvirket naturskog der gamle trær er sjeldne og død ved bare finnes i liten mengde. Skogen er imidlertid brukbart sjiktet og med ganske god spredning på alder og dimensjoner. Den eldste furuskogen finnes i Slettheia-Litlknuken-området, hvor det til dels inngår tydelig gamle trær og også noe mer død furu enn ellers i området. Den mest kompakte furuskogen finnes imidlertid i øst, der det er utviklet relativt virkesrike furuskoger i noen av hellingene. Her kan det noen steder også stå en ganske fin barblandingsskog.

Samlet sett vil vi vurdere naturverdiene i dette området som moderat til middels. I positiv forstand teller at området er relativt stort, det er godt arrondert (tar opp i seg hele den vide dalgryta og nedbørsfeltet til Torsvatnet forutsatt den største avgrensningen), det har innslag av en del ganske produktive og kompakte granskoger, noen kjerneområder med betydelige kvaliteter knyttet til fuktig og rik granskog (inkludert tilnærmet urskogspreg i et lite parti). Artsmangfoldet er ganske variert i granskogene for en del artsgrupper (bl.a. karplanter, lav, moser, i noen grad vedboende sopp, dessuten brukbart potensial for jordboende sopp i lågurtgranskog på Trosetseteråsen). Totalt er det (med sikkerhet) kjent 11 rødlistearter (1 VU, 10 NT) i området. De største naturverdiene er konsentrert til sørøstre deler. Heiene i vest (Slettheia-Litlknuken) står i en mellomstilling; med enkelte kiler av nyere hogster inn i dalsøkkene fra sør, men med visse furuskogskvaliteter. På den annen side er nesten hele området sterkt preget av tidligere tiders gjennomhogster, med påfølgende mangel på gamle trær og død ved, og redusert artsmangfold. I tillegg er området en del preget av tunge hogstinngrep i nyere tid, særlig i form av store ungskogsfelt nordvest for Torsvatnet, som i ganske betydelig grad har redusert verneverdiene og fragmentert området. Det er mulig å utelate mesteparten av disse inngrepene ved å skjære vekk rundt 1500 daa nordvest for Torsvatnet (alternativ avgrensning markert på kart), men arronderingen vil da bli dårligere.

Området bidrar i relativt liten grad til inndekking av skogvernmangler. Kriterier som i noen grad berører er (1) viktige forekomster av rødlistearter og (2) gammel skog under naturlig dynamikk (men på svært små arealer), samt så vidt (3) rike skogtyper (lågurtgranskog). En har ikke innslag av svært fuktige, oseaniske granskoger. Antakelig er dette et av de største gjenværende, rimelig naturskogsnære skogområdene på søndre del av Fosen-halvøya, som ellers er hardt preget av omfattende bestandsskogbruk. Slik sett har området en viktig landskapsøkologisk funksjon. Dette forsterkes av kjerneområdene, som kan fungere som spredningskjerner ettersom resten av området med tiden restaurerer seg selv.

Området vurderes som regionalt verneverdig (**).